Trefningen i Høland

Trefningen i Høland
Konflikt: Elleveårskrigen som del av den store nordiske krig
	; Tegning av Andreas Bloch
Dato	9. mars 1716
Sted	Høland omkring Riser gård og Skattum gård
Resultat	Svensk seier
	Stridende parter
Sverige	Danmark-Norge
	Kommandanter og ledere
Karl XII av Sverige	Oberst Ulrich Christian Kruse
	Styrker
650 ryttere i fire dragonkompanier	200 ryttere av Romerikske og Østlandske dragonkompanier i 1. Sønnenfjellske dragonregiment og 16 infanterister.
	Tap
Uklart. 28 døde og sårede, kanskje mer.	29 døde og sårede

Trefningen i Høland var den første kampen som sto mot svenskekongen Karl XIIs tropper under hans første Norgesfelttog i 1716. Trefningen demonstrerte dessuten den norske motstandskraften, og hva som var i vente for Karl XII. Det var under ledelse av oberst Kruse at nordmennene djervt gikk til angrep på de svenske troppene omkring Løken prestegård. Angrepet skjedde i den misoppfatningen at fienden besto av kun en fortropp. I stedet støtte nordmennene på selveste Karl XII og hans tre ganger større svenske hær. Til tross for det som til slutt ble et nederlag for nordmennene, høstet de norske forsvarerne stor ære.

Bakgrunn

Etter ha kommet tilbake til Sverige, nærmere bestemt Ystad, ved juletider i 1715, visste Karl XII av Sverige, også kjent som krigerkongen, at både han selv og Sverige var i en vanskelig situasjon. Med tapet av Stralsund var det svenske imperiet Karl XII så lenge hadde kjempet for, tilnærmet utradert av den store alliansen som sto mot ham. Mot øst lå den uangripelige russiske galeiflåten, som bevoktet kyststrøkene langs Baltikum og Finland. Store russiske styrker sto også nå på tidligere svenske områder i øst. Mot sør hersket den dansk-norske orlogsflåten over farvannet utenfor Rügen, og forhindret slik ethvert utfall mot Nord-Tyskland. Karl XII ville ikke, og kunne ikke, slutte fred til en så høy pris, og lette etter en militær vei ut av uføret. Han utså seg Danmark-Norge som det svakeste ledd i alliansen som sto mot ham, og ville bryte alliansen opp, for å få sluttet separatfred med de enkelte partene. I februar 1716 dro kongen mot nord fra Ystad.

Forspillet

Allerede tidlig i desember 1715 fikk de norske myndighetene etterretning om de svenske forberedelsene langs riksgrensen. Det ble lagt en forsvarsplan av general Haussmann. Planen ble bare endret i mindre grad av den neste øverstkommanderende, generalløytnant Barthold Heinrich Lützow, som disponerte små hærgrupper i strøkene langs grensen. En av disse kom under kommando av oberst Ulrich Christian Kruse og voktet strekningen Kongsvinger-Basmo med 70 km front omkring Høland. Kruses tropper besto av 2. korpset i tre dragonkompanier, og fem infanteriregimenter på 300 ryttere og 1030 infanterister. Troppene lå omkring Basmo skanse mot sør og Nes skanse mot nord. Kruses menn skulle sikre passene ved Skirfos, Skarebøl og Kongstorp. Fordi de hadde et stort område å dekke, skjedde troppeforflytninger nesten konstant i flere uker, og senest den 7. mars var den siste omgrupperingen fullført.

Denne dagen befant oberst Kruse seg på lensmannsgården Østby, 5 km syd for Løken kirke, med det V. Romerikske dragonkompani. Der ventet de på at det Østlandske dragonkompani, under major Wittinghof, som var i Hemnes 3 km lenger sør, skulle ankomme. Akerske infanterikompani ble omplassert til Rakkestadgårdene nord for Løken kirke, mens oberstløytnant Brüggermann kom til Løken prestegård 200 m sørvest for Løken kirke med V. Øvre Romerikske infanterikompani, der troppene ble fordelt for innkvartering på Riser og Skattum gård. Kaptein Emahaus, med Trøgstad infanterikompani fra Ydersbotn, skulle sikre det viktige senteret av fronten, men i strid med gitte ordre satte han bare ut vaktposter. De øvrige styrkene lå for langt mot sør og nord til å kunne gripe inn dersom svenskene angrep her.

Karl XII hadde nådd Holmedal, et stykke fra Östervallskog. Nå samlet han styrkene sine på og ved Rømsjøen, for et angrep over grensen. Tidlig den 8. mars 1716 rykket krigerkongen, i spissen for syv kompanier dragoner, over grensen ved Östervallskog og Rommenäs, over isen på Rømsjøen til Mjemensjøen. Der gikk de i land, og tok flere norske bønder til fange og fikk avhørt dem. Karl XII fikk vite at passet ved Kongstorp kun var bemannet med en enslig utkikkspost, bare 4 km fra Høland/Løken. Tre av de svenske dragonkompaniene fortsatte over Hallangen til Settensjøen, for å kunne møte infanteristene på anmarsj fra Holmedal, mens kongen rykket over Kongstorp med fire dragonkompanier.

I mellomtiden hadde Kruse i Østby fått melding om svenskenes invasjon, og sendte ordre om å få dragonpatruljer opp i passene. En av disse patruljene kom tilbake ved midnatt mellom 8. og 9. mars. De kunne fortelle at en svensk avdeling hadde forsert Kongstorp uten motstand. Kruse ville gjerne flankere (komme inn på sidene av) den svenske framrykningen, og ga ordre til Brüggermann i Løken prestegård om å samle sine tropper nord for kirken, mens Kruse skulle samle til seg Trøgstadske infanterikompani og reservekompaniet, samt Østlandske dragonkompani i Østby for et angrep.

«Tatt på senga»

Men ordren til Brüggermann kom for sent. Ved midnatt kom Karl XII til Løken prestegård, der vaktholdet bare var to mann. Vaktposten ved den østre porten rakk å varsle Brüggermann, som med sin stab i full fart kom seg til Riser gård gjennom vestporten og i ly av mørket, uten at svenskene så dem. Brüggermann kom seg videre til Skattum gård, men mens svenskene var i uråd, gjorde han sitt livs tabbe. Han beordret trommeslageren til å slå «samling» for å få sine menn på beina fortest mulig. Svenskene hørte trommen, og gikk til angrep og omringet gården Skattum der nordmennene som ennå sov, brått våknet til både trommeslag og svenske krigsrop. Brüggermann måtte overgi seg sammen med 72 mann, resten rakk å flykte vekk i natten.

Tilfreds med resultatet, og fordi det allerede var gjort i stand forlegning, besluttet Karl XII å legge seg inn på gårdene Riser og Skattum for resten av natten. Det ble tent vaktbål på jordene ved Riser og satt ut vakter, men det var ikke noen sikringspost som kunne varsle om angrep.

I mellomtiden hadde Kruse bestemt seg for å rykke til Løken kirke med begge dragonkompanier. Han nådde Skedsmo gård, der en flyktende norsk soldat kom med melding om angrepet på Brüggermanns kompani. Men Ø. Romerikske dragonkompani under kaptein Heinen og Aggerske infanterikompani mot sør, trakk seg sørover og gikk i stilling ved Rakkestadgårdene, uten å ta kontakt med oberst Kruse. Disse offiserene nektet å undersøke hva kampgnyet mot nord betydde, og gjorde heller ikke noe for å ta kontakt med Kruse. De fryktet et svensk angrep fra sør, og i strid med ordrene de hadde fått, trakk de seg etter en tid sørover, skremt av fortellinger fra dem som kom flyktende fra svenskene.

Kruse kom i et dilemma. Hvis han angrep det han trodde var en fortropp på rekognosering i forveien for en større hærgruppe, og fordrev fortroppen, vil han kunne stoppe den svenske framrykningen og kjøpe tid for generalløytnant Lützow, slik at Lützow kunne regruppere det norske forsvaret. Men infanterikompanier han hadde sendt melding til var ikke kommet for å slutte seg til Kruses avdeling. Han regnet med å ha dårlig tid på seg, for hvis resten av de svenske styrkene kom til Løken prestegård, ville et angrep være umulig. Han visste ikke at det ville ta hele 12 timer. Et nattlig angrep var heller ikke mulig, for det Østlandske dragonkompaniet var ennå ikke fulltallig. Kruse fattet da beslutningen om å angripe om morgenen.

Trefningen

Om morgen den 9. mars 1716, klokken 5 i grålysningen angrep Kruse med samlet styrke Løken prestegård. Rekognoseringspatruljen han hadde sendt ut i forveien hadde ikke undersøkt de nærliggende gårdene, etter å ha blitt beskutt derfra. De svenske vaktene på prestegården skjøt varselskudd og løp med nordmennene i hælene mot Riser gård. Kruse, med et dragonkompani kalt Livkompaniet, rykket mot broen over Riserbekken og deretter videre til en bakke foran Riser gård. Under skarp ild forserte dragonene broen i to og to, mens de 16 infanteristene kom seg til en skytestilling 30 meter unna, der de kunne skyte ned mot svenskene. Svenskene samlet seg på jordene foran Riser gård, men ble slått tilbake av de angripende norske rytterne. Etter å ha slått vekk svenskene her, som var i samme antall som hans egen styrke, møtte Kruse svenske forsterkninger som tre ganger gikk til angrep, og tre ganger ble stoppet av nordmennene.

Karl XII, som nå hadde fått summet seg, måtte ta seg av et annet problem. Wittinghof med Østlandske dragonkompani hadde nådd fram til Skattum gård, der hoveddelen av den svenske avdelingen var innkvartert. Men foran våningshusene der løp det et solid gjerde med bare ei enslig, smal grind. Forhindret av den smale grinda, ble de norske dragonene angrepet av svenskene, med kongen i spissen. Nordmennene ble jaget etter at kommandanten deres mistet hesten sin. Nestkommanderende løytnant Hans Michelet, som nå tok ledelsen, måtte holde stand fordi hans styrker nå var blitt høyre fløy til Kruse, konfrontert med en sterkere motstander enn tidligere antatt.

Karl XII, som så at hans soldater var oppjaget og rystet, grep til kraftige midler for å gjenopprette disiplinen. Han stakk regelrett ned noen av sine egne ryttere med kården sin. Med et oppstrammet kompani kunne svenskekongen nå gå mot Kruse under fornyet orden. Han gikk til et knusende angrep på den norske høyre fløyen, som måtte holde stand mens Kruse førte sine dragoner tilbake over broen. Det Østlandske dragonkompaniet gikk i oppløsning etter at hesten under Michelet ble skutt og tok rytteren med seg i fallet. Michelet ble hardt såret. Han sto på kne og slåss mot svenskene, ved siden av sønnen sin. Først da sønnen ble tatt til fange, overrakte Michelet kården sin til en svensk offiser. Michelet døde kort tid etterpå.

Kruse måtte hjelpe dragonene i det andre kompaniet og stupte inn i stridens hete for å holde svenskene tilbake. Med dette kom Kruse i nærkamp med Karl XII, som hadde fått et hugg i venstre skulder, og som også fikk en kule gjennom ermet på den tykke vinterkappen, uten at han tok skade. Prinsen av Hessen, som senere ble svensk konge, ble selv såret i låret av en kule mens han sloss sammen med svogeren sin. I mellomtiden klarte de norske dragonene å komme seg til vestsiden av Riserbekken, som var dyp. En av de siste som klarte å ta seg ned til broen, var oberst Kruse, som hadde blitt skutt i høyre underarm og blitt såret i venstre side. En dragon måtte leie oberstens hest, som ble skutt på broen. Etter å ha beordret sine menn til full retrett, måtte Kruse vende seg mot svenskene, gi fra seg kården sin og overgi seg.

Etterspillet

Med Kruses overgivelse flyktet de norske styrkene, forfulgt av svenske tropper. Men svenskene stoppet bare 2,5 kilometer sør for prestegården, ved Prestebroen, av frykt for bakhold fra norske styrker i nærheten. Svenskene hadde lidd et tap på «28 læs døde og bleserede Officerer og Gemene», som ble ført i vogn tilbake over grensen til Sverige. Karl XII kom på flere besøk til den sårede Kruse i dagene etter, og de to hadde flere samtaler. Gjenfortellingene av disse samtalene er myteomspunnet i ettertiden, og er av og til ganske oppsiktsvekkende, som da Kruse sa til svenskekongen at om han hadde hatt 200 mann til, ville majesteten vært i store problemer.

Karl XII hadde vunnet en viktig seier; med dette var den norske forsvarsfronten i Høland slått i stykker. Major Emahaus, som hadde kommet med to infanterikompanier fra sør, fikk kontakt med de slagne dragonene. Da besluttet han seg for å snu og gå til Basmo skanse. Da Lützow fikk melding om trefningen, sendte han umiddelbart ut ordre om full tilbaketrekning til Christiania mot vest og til festninger mot sør. Nordmennene ble likevel reddet fra katastrofen, da et forrykende snøvær satte inn over Østlandet og gjorde at svenskene måtte vente med fremrykningen i tre dager, til den 12. mars 1716.

I august 1716 ble Kruse utvekslet mot en svensk offiser i norsk fangenskap. I juni 1717 ble Kruse stilt for krigsrett, beskyldt for å ha forsømt sine forpliktelser. Anklagen var at han reagerte for sent på korrekte opplysninger om fiendtlige bevegelser, forsømte å oppklare, og forhastet seg i et angrep uten tilstrekkelig rekognosering. Det var begått mange militære feil i hans ledelse, som at han ikke ventet på større styrker før han angrep. Kruse ble straffet med en bot på 100 riksdaler, og ble også pålagt å dekke saksomkostningene på 100 riksdaler. Ved kongelig intervensjon ble straffen opphevet i desember 1717, Kruse var blitt en nasjonal helt.

Kilder

Alf E. Bjerke Nordens Løve -Karl 12. i Norge 1992 ISBN 82-03-16946-5
Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200-1994 1995 ISBN 82-90545-43-6
Magnar Saltnes Akershus Infanteriregiment nr 4 1628-1995 1998 ISBN 82-90545-78-9

Autoritetsdata